Taushet som straff hos en narsissist: hva det er og hvorfor det gjør så vondt

Når det blir stille i huset

Du stilte et spørsmål, var uenig i noe smått, eller kom sent hjem. Nå har personen foran deg sluttet å snakke med deg, og stillheten har vart i tre døgn. Taushet som straff hos en narsissist er ingen pause for å kjøle seg ned. Det er stillhet med en oppgave. Den lar deg kjenne hva det koster å ha gjort noen misfornøyd, og holder deg opptatt med å komme i god tone igjen.

Den som har opplevd det, kjenner det merkeligste ved det. Ingenting synlig skjer. Ingen roping å peke på, ingen scene du kan fortelle en venn om uten å høres overfølsom ut. Nettopp den usynligheten er en del av grunnen til at det virker, og til at så mange bruker måneder på å lure på om de innbiller seg alt sammen.

Hva er taushet som straff?

Taushet som straff er bevisst å trekke tilbake kommunikasjonen for å styre hva som skjer videre. Parforskere bruker ordet stonewalling om den bredere vanen med å stenge av og nekte enhver samtale under konflikt, og regner det blant det mest nedbrytende to mennesker kan gjøre mot hverandre. Å trekke seg unna en stund er vanlig. Det som skiller taushet som straff fra en ærlig tilbaketrekning, er formen.

En ekte pause høres slik ut: "Jeg er for opphisset til å snakke godt om dette nå. Gi meg en time." Den har en grunn, en omtrentlig slutt og en retur. Taushet som straff har ingen av delene. Den starter uten varsel, varer nøyaktig så lenge den andre bestemmer, og slutter når vedkommende vil, som regel uten et ord om hva som skjedde.

Noen med sterke narsissistiske trekk griper til stillheten fordi den løser flere ting samtidig. Den unngår en samtale der han kunne vist seg å ta feil. Den gir tilbake følelsen av kontroll etter å ha følt seg krenket. Og den gjør deg til den som løper etter, som i seg selv også er oppmerksomhet. Den stillheten er ikke tom. Den er full av instrukser.

Straff eller ekte behov for rom

Nesten alle blir tause iblant. Forskjellen viser seg i detaljene rundt stillheten, ikke i stillheten selv. Dette er mønstrene folk oftest beskriver:

• Ingen oppgitt grunn: Du må selv finne ut hva du gjorde. Gjettingen er ingen bivirkning, den er poenget, for den holder oppmerksomheten din festet på ham.
• Ingen slutt i sikte: Ingen sier om dette er en kveld eller to uker. Klokken tilhører én person, og det er ikke deg.
• Selektiv stillhet: Varm og pratsom med alle andre i samme rom, kald bare mot deg. Kulden kan slås av i sekundet noen andre kommer inn.
• Å nevne det gjør det verre: Du spør hva som er galt og får "ingenting", et sukk, eller "du lager drama". Å ta det opp blir en ny forseelse.
• Varmen kommer tilbake uten reparasjon: En morgen er han kjærlig igjen som om ingenting hadde skjedd. Om uken du gikk på eggeskall, sier ingen noe.
• Det skjerpes når du lever videre: Slutter du å løpe etter og tar tak i din egen dag, blir stillheten høyere, eller byttet ut med noe skarpere.
• Du sier unnskyld for å få slutt på det: Du beklager ting du ikke tror du har gjort, fordi roen er blitt mer verdt enn å ha rett.

En enkelt episode sier lite. Et mønster over måneder sier svært mye.

Hvorfor det veier tyngre enn det ser ut

Å bli utelukket er ingen bagatell for kroppen. Forskning på sosial utestenging har vist at det å bli ignorert aktiverer deler av de samme hjerneområdene som fysisk smerte. Det er én grunn til at noe som utenfra ser ut som ingenting, kan gjøre deg skjelven, søvnløs og ute av stand til å konsentrere deg.

Lever du lenge nok med det, går virkningene ut over selve forholdet. Du begynner å redigere deg selv før du sier noe, sile setninger for å se hvilken som kan tenne stillheten igjen. Du avlyser planer i tilfelle kvelden skjærer seg. Jobben lider, fordi en del av oppmerksomheten alltid er hjemme og venter på at telefonen skal lyse opp. Vennene får en versjon med avslipte kanter, for hele historien får deg til å føle deg dum.

Barna i huset lærer også. De ser at kjærlighet kan trekkes tilbake uten varsel og gis tilbake uten forklaring, og mange tar den lærdommen med inn i sine egne voksne forhold. Kjenner du deg igjen i den tanken, kan det være nyttig å se på dine egne tilknytningsmønstre ved siden av det som skjer nå.

Gjør opp status i din egen situasjon

Aller først hjelper det å se mønsteret nedskrevet i stedet for spilt av i hodet klokken to om natten. Noen spørsmål verdt å sitte med:

• Hyppighet: Hvor mange ganger har dette skjedd de siste seks månedene?
• Utløser: Kommer det etter en krangel, eller etter en god dag du har hatt for deg selv?
• Reparasjon: Når det tar slutt, snakker noen noen gang om det?
• Pris: Hva har du gitt opp for å bevare freden?

En screeningtest kan ikke fortelle deg hvem noen er, og den stiller ingen diagnose. Det den kan gjøre, er å ordne det du allerede vet til noe du kan se klart på. Vår gratis test går gjennom atferden folk oftest beskriver når de prøver å finne ut om det handler om narsissistiske mønstre eller om en helt vanlig vanskelig periode. Det er et utgangspunkt for ettertanke, ikke en dom, og det erstatter ikke en samtale med en kvalifisert fagperson om din situasjon.